Ta roret kjerring

Mannen min, Jan ønsket seg en fuglehund. Jeg og barna ønsket oss ikke hund i det hele tatt. Ikke fordi vi ikke er glad i hunder, men fordi vi er en opptatt familie og syns ikke vi har god nok tid til å ta vare på en. Jan var i Sverige i jobb sammenheng. Under en stor middag kom han i kontakt med en som skrøt av engelsk setteren sin. Han påstod at hunden hans var som en «antilope i fjellet og som en mätta hemma». ”Og en sånn hund vil jeg også ha” sa mannen min. ”Ikke noe problem” sa den svenske hundeeieren. ”Det er et nytt kull på gang”. Dermed var handelen gjort. ”Helt uaktuelt” sa jeg. ”Denne handelen må du kansellere”. Jan var en engel i flere uker. Ordnet og stelte for meg og alltid blid. Tidlig en morgen fikk jeg et kjærlig dytt i siden. ”Du Lisbeth, hvis jeg får meg hund kan jeg ta meg ”pappapermisjon” om du vil”. Da smeltet jeg, selv om han aldri hadde pappapermisjon når vi fikk våre barn. Men først tok vi en alvorsprat. Hunden var hans ansvar. Dette ansvaret kunne han ikke dytte over til meg eller barna. Og der har Jan vært flink. Han tok ansvar. Men jeg ville ha en hund som vi kunne være i hus med og en hund som vi kunne ta med oss overalt. Min mann er inkonsekvent og det får vi ingen veloppdragen hund av. Derfor bestemte jeg meg for at jeg skulle ta meg av dressuren. Ivrig som jeg ble, meldte jeg meg på dressurkurs. Den eneste deltageren uten hund. Troya var jo ikke født enda. Dette var i januar og Troya skulle komme til oss i mai. Og brukthund klubben hadde ikke nye kurs før til høsten. Resultatet ble at vi fikk en veldig lydig og veloppdragen hund. Dvs. vi er ikke like konsekvent lengre og dette vet Troya å utnytte. Men grunnkunnskapene er på plass og med noen korrigeringer KAN vi setter henne på plass igjen.